ÅRETS JULEKALENDER @ STYLE BY HELEN SÆVIK : “TIL MINNE OM MIRIAM”

ÅRETS JULEKALENDER @ STYLE BY HELEN SÆVIK : “TIL MINNE OM MIRIAM”

“Har det skjedd?”…. blikkene forteller meg at hun er hjemme nå. Hjemme i himmelen. Hos Jesus.
Føttene mine vil ikke bære meg lengre og jeg husker bare at jeg gråter og roper “neiiii Miriam!”

 

 

Førde, Tirsdag 30.november, 2004

Klokken er 17.33 og det er ren glede på fødeavdeligen i Førde. Miriam er fødd! Sterke og vakre Miriam er 5100 gram og hele 56 cm måler hun når hun ser dagens lys.

Ute blåser det kraftig og advent-snøen daler ned. Barselavdelingen pyntes til jul, julestjerner tennes… ennå kan mamma Anne kjenne følelsen og sårheten rundt det å stelle i stand til jul. Å pynte til advent er ikke bare kos og glede, men det vekker minner om bursdagen til engelen og tiden deres. Tiden da mamma og Miriam pyntet hjemmet til jul, spilte julesanger, mamma sang “O helga natt” og Miriam, hun sang “Linus i svingen”, Miriam elsket “Linus i svingen”.
Hjemme på øya, Askrova, pyntet de til både burdag og advent. Sammen laget de julepynt, bursdagskruner og spilte julemusikk.

 

Mormor tørker tårene for å klippe navlestrengen. Hennes første barnebarn, Miriam. “Sterk og vakker” betyr navnet. Og navnet bærer hun med kraft og verdighet fra første dag. Navnet mamma ga henne en kveld hun satt hjemme i stua hos mor og far og speidet utover havet.

Med en stødig og kjærlig hånd, klipper mormor navlestrengen og er vitne til at det vakre barnet nå skal møte verden, utenfor mors liv. Alene, men absolutt ikke ensom. Mamma og mormor, besten, tanter og onkeler står i kø for å gi henne kjærlighet. Komplett lykke.

Mormor vet ennå ikke helt hvor sterkt band de skal få de to. De to holder sammen fra aller første stund, og mormor blir Miriams andre mamma. Det er bare mamma Anne og Miriam. De to. Og mormor. Mormor er god å ha, for både mamma Anne og for Miriam. Mormor støtter og trøster, hun tar nattevåk og skifter bleier, og alltid med et smil om munnen og en kjærlig stemme. De to knytter et spesielt bånd.

 

 

Fosnavåg, Tirsdag 7.oktober, 2008.
Telefonen min ringer, jeg tror det er fortsatt natt og på en rar måte vet jeg hvilken beskjed jeg får når jeg ser det er kusinen og bestevenninnen min , Anne som ringer meg.
“MIA!” sier jeg høyt. Intuisjonen min vet det. Hjertet mitt blør.
“Helen… Det er kreft. På hjernestammen. Vi har akkurat kommet til Haukeland… Det er spredning Helen… til ryggmargen…”
Bare gråt… jeg husker ikke så mye mer av telefonsamtalen vår… eller dagene som følger. Det eneste jeg vil er å reise til de og være sammen i denne stunden.

 

 

Bergen, Fredag 10. oktober, 2008.
Legene har tilbragt timer på operasjonssalen. På gangen går mamma og mormor og venter. Timene føles som dager og håpet er at de straks skal få beskjeden om at de har fått fjernet svulsten på hjernestammen. Håp.

“Vi fikk dessverre ikke fjernet noe av svulsten. Kreften er av den meget aggressive typen og det oppsto komplikasjoner som gjorde at vi måtte avslutte…(….)…”
Håpet er snudd til total fortvilelse. Gråt… spørsmål… Hva vil skje nå? Legene forteller at de vil starte umiddelbart med stråling og cellegift. De vil gjøre alt i sin makt for å redde engelen. Det blir bestemt at alt skal gjøres for å redde livet til Miriam. Selv om prognosene er veldig dårlig har familien et håp om at det skal gå bra. Og det er et ord som heter; “Mister du håpet, da mister du alt.”

 

 

Bergen, November 2008
Min Eivind og jeg reiser til Haukeland og er sammen med mamma Anne, to beste-tanter og ikke minst, mormor. Mia skal gjennomgå en ny operasjon og det er godt for oss kusinene å være sammen. Det ene øyblikket ber vi, det andre holder vi leven som kun vi kusinene kan. Tante ler av oss og vi er alle enige om at evnen til å le opp i den vonde situasjonen, den bærer oss gjennom dette. Vi venter…. ber om at hun må våkne igjen.
Mia våkner og jeg glemmer aldri ordene hennes: “Mamma, eg vil heim.” Vi klapper i hendene og gråter av glede. Hun er her hos oss enda!

Nå starter en intensiv behandling. Vi er positive alle, men jeg tror at innerst inne vet vi at det finnes ingen kur, ingen medisiner som vil gjøre Mia frisk igjen. Vi ber. Jeg tror vi ber så sterkt om hjelp, at Han hører oss. Legene sier at vi må fortsette å be, det er den eneste forklaringen på at hun fortsatt er her hos oss.

Mia kjemper. Det går dager og faktisk år hvor vi får beholde henne hos oss. Miriam lever med kreften, veldig svekket vesle engelen, men hun er her helt og holdent, med hele seg.

Jeg minnes Miriam som en årvåken og kvikk jente, selv da hun ble syk. Hun følgte alltid med på alt vi styrte med. Hun tenkte og grublet over alle de små tingene i hverdagen, hun gledet seg over alt, hun fniste når mamma og tanteLen holdt leven, hun satte oss på plass når ting ikke var som de skulle. Og små ting som jeg kunne se vår Maria og Kamilla tok for gitt, de gledet Miriam enormt. Miriam hadde en forståelse for livet som kun en voksen sjel har.

Miriam får oppleve å bli storesøster, til en nydelig bror, og litt senere en nydelig søster. Inn i livet hennes har de kommet en kjærlig og snill pappa og de tar fatt på livet sammen, det er ikke lengre bare mamma og Miriam, nå er de en familie på fem. Det er glade år, med mye lek og moro. Miriam gleder seg sånn over å være storesøster. Hun er omsorgsfull og rettferdig. I sin egen sykdom, så viser hun en kjærlighet og medfølelse for de rundt seg, hun elsker å være omgitt av barn. Selv om hun blir raskt sliten, så smiler hun og observerer. Og det beste Miriam vet, det er å holde lillesøster og lillebror i fanget sitt. Hun kan sitte lenge sånn, med armene rundt sine småsøsken, bare se på de og smile. Hun er så stolt over å være storesøster. Det er mye glede i hjemmet.

 

 

Florø, August, 2010
Mia får begynne på skolen! Mia er 1.klassing og så stolt som hun er. Den dagen glemmer jeg aldri. Vi heiser flagget vårt til topps denne dagen, for “tvillingene våre” som starter i 1. klasse. Miriam og Maria, “Mia og Mia”. Tenk – førsteklassinger! Riktignok på hver sin skole, men gleden er uansett dobbel!
Den dagen hadde jeg ikke turt håpe på. Men den kom, heldigvis, og den er bevart i hjertet mitt som en av de beste dagene i livet! Du kan tro det er stas, for både klassevenner og for famlien og se Mia med ny og fin ransel på ryggen. Hun blir så godt tatt i mot av klassen og lærerene, og tiden de får sammen er veldig god. Mia får mange venner og det knyttes gode vennskap. Trygghet.

 

 

Fosnavåg, Fredag 17.juni, 2011.

Jeg vet at fadderjenta mi skal hjem til Jesus i dag. Dagene før har vi hatt nær telefonkontakt med nærmeste familien til Mia, vi vet at det står om dager, jeg har heldigvis verdens snilleste sjef, så jeg får dra hjem noen timer, de vet om situasjonen. Hjemme ringer vi til hverandre….

“Det står om timer nå, Helen….”
Vi gråter, ber…

Jeg søker tilflukt på jobb igjen, tar på meg smilet og hjelper damene med tips til makeup og kremer. Tenker at jeg gir blaffen i både kremer og mascaraer, men på samme tid er det så godt å være der. Jeg flykter fra virkeligheten.
Jeg vil ikke ha beskjeden på jobb, jeg ringer hjem til Eivind og sier at når tiden er her, om tiden er her, før jeg kommer hjem fra jobb, så vil jeg ikke vite det…jeg lever i håpet om at hun holder ut til jeg er hjemme igjen, i stua, der jeg kan gråte og rope ut mitt sinne og min sorg.

Det er stengetid og venninnene mine kommer for å hente meg. Eivind har ringt de og de avtaler at de skal hente meg på jobb. Eivind er hjemme og prøver å skjule gråten for jentene våre til jeg er hjemme. Det føles bedre å fortelle det når vi alle er samlet.

Jeg unngår blikkene deres. Jeg ser de kommer inn i butikken, men jeg unngår de bestemt. Jeg forstår det har skjedd…. men jeg er i en rar tilstand av fornektelse. Om jeg bare unngår å høre ordene, så vil det ikke være virkelig…

“Har det skjedd?”…. blikkene forteller meg at hun er hjemme nå. Hjemme i himmelen. Hos Jesus.
Føttene mine vil ikke bære meg lengre og jeg husker bare at jeg gråter og roper “neiiii Miriam!”

 

 

Førde, Fredag 17.juni, 2011

Mamma Anne minnes øyeblikket så sterkt….. De siste dagene har det vært mye vondt. Miriam får medisin for å ikke ha smerte.

Krampene kommer, det er ikke pent. Hun ber tante om å gi henne en siste suss, og så må du snu deg bort, sier hun…

Familien er samlet på sykehuset i Førde igjen. Mormor var der den dagen Miriam så dagens lys, og det er fint for mormor å kunne være der når barnebarnet hennes møter lyset igjen.

Mamma holder henne, trygt i armene, hun legger den ene hånden varsomt over pannen hennes, roer henne ned som bare hun kan. “Bamselanse” er også med. Bamsen som har følgt henne hele livet er med… Den ønsker hun å ha med til himmelen også.

Så kommer stunden… Øyeblikket får en ro…. Miriam får fred, med familien samlet rundt seg, i mammas trygge armer flytter hun hjem til himmelen.

 

 

 

Torsdag, 24. juni, 2011
Bedehuset er fyllt av familie og venner. Det finnes ingen ledig stol. Alle som elsket Miriam er der for å hedre henne – og deg, Anne.
Midt i blant alle disse barna og voksne, der står du Anne, så stødig. Øynene dine smiler tappert mot meg og mine. Du har en styrke og ro over deg som jeg ikke kan forklare. Du har en sorg i hjertet som ingen av oss kan forstå. “Hun er hjemme hos Jesus nå. Der finnes ingen smerte. Hun har det godt nå….” Disse ordene trøster du oss med. Du er så sterk og hjertet mitt fylles med en beundring , en grenseløs respekt og en kjærlighet så sterk.

Det blir en sterk stund sammen, denne sommerdagen…. jeg kommer aldri til å glemme barnerøstene, ansiktene og tårene da klassevennene fra Florø barneskole hedret sin gode venninne med yndlingssangen hennes:
“…Så spring no ut,
så fort du vinn,
for heldig er den,
som skatten finn…”

Kanskje er det som klassevennene dine synger… “for heldig er den som skatten finn…” er det himmelen som er skatten?

Jeg velger å tro det.

Mia vår har funnet skatten.

Heldig er du Miriam, som skatten fann <3

 

 

 

 

Kjære du som leser dette.

Jeg hadde et ønske i år om å gjøre noe litt annerledes i butikken. Tidligere (før vi åpnet butikken) har det vært f.eks vært Kirkens bymisjon og ERLIK Oslo som har fått glede av innsamlinger, men i år kjente jeg at jeg hadde lyst å minne oss alle på hvor godt vi faktisk har det i vår hverdag.

Gaver kjøpes i overflod, og jeg tror at de fleste barn som vokser opp i dag har altfor mye. Og kanskje vi kan i år ta tid til en stille stund sammen med barna våre og fortelle de at det er ikke alle som har det like godt.

Og hvorfor ble julekalender som den ble?  Det er fordi vi selv har opplevd å miste noen vi var glade i. En liten fadderjente måtte så altfor tidlig flytte opp til himmelen. Og sånne opplevelser gjør noe med hjertet vårt. Vi kan velge å være lei oss og gråte over savnet, eller vi kan snu noe vondt til noe fint.

I samarbeid med Miriam`s mamma, Anne, har vi sammen siste måneden gått tilbake og delt utallige tårer og minner, ja latter også. Vi har snakket oss gjennom sykdommen til Miriam og vi sitter igjen med en følelse av at hun lærte oss så mye. Og hun lærte oss å være takknemmelig for at vi som er igjen får lov å være friske. Noe jeg tror de fleste av oss, meg selv inkludert, tar for gitt.

Så i år kan du være med å gi en liten ting, eller et beløp til kreftsyke barn, du kan være med å gi barna som kjemper en litt lysere hverdag.

Vi har valgt å kalle årets julekalender nettopp, “Til minne om Miriam”, fordi jeg tror ikke jeg hadde funnet styrken og initiativet til dette om det ikke var for nettopp vår fadderjente, Miriam, hennes kreft og hennes bortgang.

Så kanskje kan det i din adventskalender i år finnes en tom luke med denne fine beskjeden i:”Idag er det et barn på barnekreftavdelingen ved Ålesund sykehus som har fått kalendergaven din. Eller gjør som noen jeg kjenner: Under årets juletre til familie og venner kan du legge et fint kort, med ønske om en fredfull høytid. Kanskje ligger der bare dette kortet, der det står at du i år har valgt å donere beløpet de vanligvis hadde fått gave for, til nettopp noen som fortjener en litt gladere hverdag, barnekreft avdelingen ved Ålesund sykehus. Ved denne avdelingen er den minste pasienten 3 måneder , men her er også ungdommer på 18 år.

Mulighetene er mange og det trenger ikke koste så mye. Du kan velge å donere 10,- eller 10.000,- det er opp til deg selv. Du kan velge å gi som enkeltmenneske, som familie eller som bedrift.

Ved å donere penger vil disse barna få muligheten til alt fra fritidsaktiviteter, hobbymateriell, turer og små gleder i hverdagen. Og skulle det være store beløp som kommer inn, kan det være med på å bidra til videre forskning for at våre barn og venners barn skal møte en tryggere fremtid om de blir rammet av kreft.

“Det kunne like gjerne være en av oss……”

 

ØNSKER DU Å BIDRA MED ET BELØP TIL  BARNEKREFTAVDELINGEN v/ ÅLESUND SYKEHUS:

Kontonummer i DNB:

1503.27.52.249

Overføringen merkes: “Barnekreft avd. Ålesund. Til minne om Miriam.”

Dette er barnekreftavdelingens EGET kontonummer. Det er viktig å merke seg at INGEN kontanter skal innom butikken, pakkes inne. Alle kontanter skal foregå KUN direkte til Barnekreftavd sitt kontonr i DNB.

 

Ønsker du å bidra med en liten gave fra ønskelisten vil du finne en liste hos RINGO FOSNAVÅG v/ Dina Mari, denne listen blir lagt ut kommende onsdag, 26.11.14 klokken 1000.

 

Tusen takk Dina Mari for at du ønsker å være med å sponse alle gaver som blir kjøpt fra ønskelisten med 15% avslag, det setter jeg stor pris på!

For å løse dette i praksis og få levert gavene til barna, så vil vi fra og med kommende torsdag, 27.11.14 ta i mot julegavene hos oss på Style by Helen Sævik, i Vågsgata 3, 6090 Fosnavåg.

Der vil vi spørre deg om du ønsker å bli avbildet sammen med juletreet og pakken din. Dette er selvsagt frivillig. Gavene blir lagt under årets juletre i butikken.

I løpet av desember vil det forhåpentligvis ligge noen gleder under juletreet på Style. Og jeg vil personlig be om at du oppgir ditt navn på en lapp , sånn at jeg lille julaften, kan trekke en heldig vinner som jeg gir et gavekort fra Style, som takk for at du bidrar. Dette er også selvsagt frivillig.

 

Jeg gjør igjen oppmerksom på at ingen kontanter skal pakkes og leveres i butikken, ønsker du å bidra økonomisk skal dette kun skje gjennom direkte kontonr hos DNB , som jeg har opplyst ovenfor. Og husk å merke overføringen.

 

 

 

Dere er velkomne til å følge julekalenderen vår på instagram : #HELENSAEVIK om dere ønsker.

 

Lille julaften vil vi pakke sammen alle gavene og reise til Ålesund sykehus for å levere gavene til avdelingen og vår kontaktperson der: Irene Takvann.

Tusen takk til Barnekreft avdelingen, til deg som ønsker å bidra, til Dina Mari ved Ringo Fosnavåg og Vennebyen. Tusen takk til sangfuglen Helene Bøksle som bidrar med barnesangplater til barna. Tusen takk til min kjære Eivind som har trøstet meg den siste måneden når vi har snakket og grått over savnet.

Og ikke minst, min kjære kusine og bestevenninne, Anne. Tusen takk <3

 

I samarbeid med Anne deler vi noen fine bilder av Miriam.

Takk for alt du lærte alle rundt deg, for kjærlighet og glede du gav alle, de få årene du fikk leve her sammen med oss.

Fred over minnet ditt Miriam <3

 

anne7anne6anne5anne4anne2mia13 mia14 mia15 mia16 mia17mia2 mia5 mia4anne10anne1anne8miaogmiaanne13anne

 

Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Tro det når noe brister
uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.

Blogglistenhits