ÆRLIG TALT – MED MADCON

ÆRLIG TALT – MED MADCON

Fosnavåg rock lørdag-367 Fosnavåg rock lørdag-24 Fosnavåg rock lørdag-25 Fosnavåg rock lørdag-40 Fosnavåg rock lørdag-57 Fosnavåg rock lørdag-60 Fosnavåg rock lørdag-66 Fosnavåg rock lørdag-95 Fosnavåg rock lørdag-103 Fosnavåg rock lørdag-113 Fosnavåg rock lørdag-116 Fosnavåg rock lørdag-164 Fosnavåg rock lørdag-204 Fosnavåg rock lørdag-186 Fosnavåg rock lørdag-216 Fosnavåg rock lørdag-225 Fosnavåg rock lørdag-246 Fosnavåg rock lørdag-283 Fosnavåg rock lørdag-315 Fosnavåg rock lørdag-318 Fosnavåg rock lørdag-325 Fosnavåg rock lørdag-387 Fosnavåg rock lørdag-377 Fosnavåg rock lørdag-375 Fosnavåg rock lørdag-373Å få sette seg ned i sofakroken sammen med tre av mine yndlingsmenn; Yosef og Tshawe fra Madcon – og Eivind min, det er et av de beste “sofa-moments” jeg har opplevd. Jeg senker umiddelbart skuldrene. Dette er virkelig ærlige, ekte gutter og stunden sammen blir alt annet enn et “vanlig intervju”. Vi skravler i munnen på hverandre, om alt mellom himmel og jord. Dette skjønner jeg raskt blir en stund utenom det vanlige. Spørsmålene jeg har forberedt er long gone og vi er allerede langt inn i samtaler om alt fra bleieskift til den store verden der ute. Latteren ljomer over festivalområdet fra verandaen vår, og vi føler oss hjertelig velkomne fra første stund. Det er ikke et eneste stille øyeblikk. Fantastisk fin stund med fantastisk fine mennesker!

Det første jeg gjør er å takke for at de kommer til vårt arrangement, #FOSNAVÅGROCK og jeg rekker ikke stille noen flere spørsmål før praten flyter:

“Helt ærlig – det er veldig god stemning her – og for å være en førstegangs-festival har vi blitt ekstremt godt tatt i mot, vi føler oss tatt vare på, vi er HJEMME hos noen til og med!? Det er det varmeste!” Jeg svarer at det er slik vi sunnmøringer er! Vi tar vare på hverandre, alle kjenner alle her… – da skyter Tshawe inn og lurer på hvordan det da er å ha fylleangst i Fosnavåg. Vi ler hjertelig og slår en slutt i det: Dagen derpå i Fosnavåg trenger ingen VG forside, vi på bygda har facebook og tæggs! “Det er såpass lite her ja?” spør Yosef, som er imponert over oppmøte og stemningen.

Yosef ser på Maria vår som sitter trygt mellom mamma og pappa. Pappaen i han lyser gjennom da han spør Maria om å komme å sitte sammen med han i sofaen. Praten mellom de går i gutter og skole… jeg lar de ha deres fine stund sammen. Det varmer langt inn i hjertet å se rapperen Yosef legge seg tilbake i sofaen og snakke om skole, fag, gutter og høre han gi henne noen gode “onkel-råd” om hvor viktig det er å holde seg unna tull, og ikke minst; fokusere på skolen! Denne mannen er hjertegod. Han er pappa. Tshawe foreslår at vi/resten av gjengen; han selv, Eivind og jeg, kan gå og sette oss ett annet sted, siden vi tydeligvis i den stunden ikke er “nødvendige” :) Tshawe har den samme kjærligheten i seg, tenker jeg der jeg ser på han, full av kjærlighet og glede, impulsiv som få jeg noen gang har møtt – og snill, ufattelig snill.

Yosef og Tshawe har hørt om to damer i byen før de kommer hit, “Ko:Ko Stine” og “StyleHelen” – jeg ler godt, men kjenner at jeg også er stolt. Vi snakker om bygde-Norge kontra storbyene. Om det å være litt annereldes i våre valg. “Du har da gått litt utenfor normalen du også Helen?” spør de, ja jeg har kanskje det, men har ikke angra. Det er nok litt som i sangen deres “ONE LIFE” – det gjelder å følge drømmene våre, “my sky, it has no limits…” synger de, og jeg synes de har helt, helt rett!

“I storbyene skal gjerne alt være så kult og pretensiøst, det er ikke så lett å komme i snakk med mennesker der, i distrikts Norge derimot, snakker vi mer åpent og vi er enda mer opptatt av familie,” sier Yosef. Det varmer å høre at gutta føler det som vi er familie. Så lett går praten denne lørdagskvelden.

For Yosef og Tshawe er musikk livet, musikken og familien. De leker ikke musikk! “Vi driver ikke med dette for å gå på røde løpere, dette ligger i hjertet, men det er konstant jobbing” sier Tshawe… Yosef nikker; “Det er tredelt dette livet, du har studiomodus, promoteringsmodus også er det konsertmodus. Det er turneer og festivaler, så det er veldig sånn tredelt, er vi ikke på det første, så er det det andre eller så er vi på det tredje modus,” sier Yosef.  Tshawe avbryter, ganske så avslappa: “Neiii, jeg føler det er, altså, alle,…hele…de tre?! Det er sånn heeeele tida, alle tre modusene hele tiden for å være helt ærlig!” Da ler vi hjertelig. “Men det skal sies, vi er ydmyke for at vi får jobbe med det vi elsker, og vi kan alltid bli bedre, men det er viktig å annerkjenne at det er stor verden der ute, man skal ikke miste perspektiv. Uten å nevne noen navn da, så føler jeg at noen artister kan bli ganske `bortskjemte`om du forstår hva jeg mener?” Tshawe ser på meg og jeg nikker, uten at jeg helt kjenner til artistlivet, så konkluderer jeg med at uansett hvilket yrke man er i, så må vi alle hele tiden jobbe for å bli bedre, og det ligger alvorlig mye hard jobbing bak det å nå en suksess. Jeg forstår iallefall at disse flotte gutta er i musikkindustrien fordi de er virkelig glad i musikk, ikke for å gå forbi køene på utesteder! Dette er ekte Menn, gode som få!

Vi snakker om sceneshowet deres, jeg tror jeg snakker på vegne av alle på Fosnavåg Rock når jeg sier at vi aldri har sett makan til sceneshow og inkludering. De ordene varmer og gutta er oppriktig glade over tilbakemeldingen. Det er sånne moments som skaper magi mellom artisten – eller menneskene Yosef og Tshawe – og publikum. Magiske øyeblikk som setter dype spor hos både barn og voksne.

” Dere er ekte mennesker dere to, Yosef og Tshawe. Gode og oppriktige gutter!” sier jeg, med en liten klup i halsen må jeg innrømme. Stemingen blir litt mer alvorlig og Yosef`s øyne sier alt “jeg tror vi er oppdratt ordentlig”…. De snakker varmt om sine familier, oppveksten og støtten. Familien og musikken er holdepunktene deres. Begge deler ligger i hjertet, hele tiden.

“Jeg har to barn selv, det hadde ikke gått uten Ammina hjemme og bestemor.” Yosef snakker varmt om sin vakre Ammina og hvilken innsats hun gjør når han er ute på turnee. Men når han kommer hjem setter han seg på trappen og tar seg en liten 5 minutters, omstiller seg fra hylende fans og et kaotisk turneeliv, til å være det han liker aller best, å være familiefar, ingenting er større enn det, selv om han lever også for musikken. Familien og musikken er ett, for både Yosef og Tshawe.

Når han kommer inn døren er det bleieskift og hverdag igjen. Eivind og Yosef prater om papparollen en stund, om det å være pappa som er borte fra sine barn, konen og hjemmet. Jeg sitter der med tårer i øynene og tenker at de er KONGER i mine øyne, som mestrer omstillingen fra å reise fra familien og hjemmet til fordel for jobben sin i flere uker. Kontrasten mellom stormer på det åpne hav og hit`er på store scener er to forskjellige yrker, men på samme tid; de følelsene disse to har er 100% like, de savner, hver dag. Jeg spør Yosef om han rakk fødselene og det var så vidt!!

“Jeg var i Kroatia da telefonen kom om at fødselen var i gang! Vi holdt på med en innspilling og innen 12 timer etter jeg kom hjem var han født!” Jeg ler hjertelig og ser på han med mitt litt strenge “mammablikk” ; “ja da var nok både hun og du stressa?” “Stressa? Jeg sa bare slapp av Ammina, han kommer ikke før jeg er hjemme hos deg!” …. Yosef og Tshawe ser på hverandre og smiler lurt, “Men da var hun veldig sint!” sier de, nesten i kor.

Yosef har rukket begge fødselene og jeg lurer på om han går glipp av bursdagene til barna? “Det er jo noe man må ta med i beregningen når man reiser mye med jobben, at man går glipp av altfor mange fine stunder du gjerne skulle ha hatt. Men jeg har aldri gått glipp av en bursdag, barna er hellig, familien, ikke sant Eivind?” De smiler til hverandre pappaene.

Også snakker de så varmt om mammaene sine, Yosef og Tshawe – jeg blir så rørt der jeg sitter. Det ene øyblikket ler vi så vi har vondt i magen, det andre øyblikket kommer tårene i øyenkroken hos meg iallefall – og når de sier at de elsker mammene sine så smelter jeg helt. Er det mulig? Snakker meg om gullfugler – OG gullstruper selvsagt! Jeg hilser de fra mamma min, som ofret konserten med de for å ta med seg minstemor , Kamilla vår hjem, hun hadde fått helt nok av dagen og mye mennesker hvor enn hun snudde seg. Men da triver Tshawe og Yosef telefonen min som ligger på bordet og spiller inn denne herlige galskapen: “Kjære mamma – kjære Mor..(..)… du er herved invitert!” Mamma holder på å dåne når jeg spiller av dette for henne og jeg blir så glad når jeg ser gleden hennes.

Vi snakker om dagens konsert og Tshawe hilser og sier at han ble rørt i dag da han så barna som hadde øvd inn moves til “glow”. “Sånne ting rører meg!” sier han, “at jentene og guttene også, sitter hjemme og øver inn moves til sangene våre, det er rørende – og i dag kjente jeg at det virkelig rørte meg å synge den sangen.”

Plutselig ringer telfonen min, det er Håvard Notø, artistansvarlig. Yosef triver telefonen min og svarer på samtalen før jeg rekker å tenke: “Hallo, neimen ærlig talt a`vet du ikke at Helen er midt i en hyggelig samtale her …(…) …. du får ringe oppigjen Håvard!”  Vi ler oss skakk da Håvard fortvilt spør i den andre enden “Kenn det e ej snakka med??!?” Yosef legger på og en forvirret Håvard kommer ut på veradaen og ser ut som et spørsmålstegn – han skulle ha tak i Johan, som skulle frakte gutta på en liten sightseeing rundt fuglefjellet Runde. Litt kjapp i tastene der Notø – vi ler så vi griner hele gjengen!

Etter at vi har ledd oss skakk greier ikke Yosef å dy seg lengre og må spørre Eivind: “Er du helt norsk du?” Spørsmålet er ikke nytt, da vi aldri blir tatt for å være helt 100% norsk når vi er ute og reiser. Eivind er like mørk som en spanjol eller greker for den del, Tshawe mener jeg har valgt fra øverste hylle og jeg må si meg veldig enig! “Nice tan Eivind – velkommen i klubben!” ler Tshawe. Det er alltid noen gullkorn fra Tshawe, alltid! Yosef er veldig enig, han mener vi burde være italienske eller spanjoler, og iallefall når vi i tillegg har valgt så internasjonale navn til jentene våre. “For du Helen, ser slett ikke ut som Fosnavåg heller” skyter Tshawe inn!

Dette føles ikke som noe intervju, alt er rett fra hjertet. Jeg sier at jeg er stolt av de, virkelig stolt. Vi er heldige som har så ekte og flotte artister å tilby verden, som Madcon! Gutta takker ydmykt og sier at de setter veldig stor pris på at vi ser det, for det er gode ord å ta med seg på veien, og de roser distrikts Norge for at vi er så flinke til å gi ros og vise følelser. “Vi føler at dere er familie, som meg og brorsan” sier Tshawe. Og med de ordene blir jeg så rørt at jeg må tørke en liten tåre bak solbrillene.  Meg og brorsan, det er det de er, brødre av hjertet. “Vi setter pris på genuiniteten deres, noe som gjør at vi synes det er lett å forholde oss til dere. Ekte mennesker finner hverandre!” Jeg tørker en tåre til, og håper at ingen av de ser det…

Jeg rensker halsen og spør de om Fosnavåg Rock 2015. “DA KJEME VI!” svarer de i kor! “Om vi blir invitert ja?” Hello… OM de blir invitert? Vi gleder oss som noen tullinger til neste år allerede!!! Vi avslutter en utrolig artig stund på verandaen sammen og tar turen over veien til butikken min, gutta har lyst å kjøpe med seg noen fine gaver fra Style by Helen Sævik, til sine vakre koner som venter hjemme. Det bare forsterker inntrykket mitt enda mer:

DETTE ER GULLGUTTER AV EN SJELDEN KLASSE!!!

Tusen hjertelig takk , kjære Yosef og Tshawe, og resten av teamet deres, for en minnerik og latterfull stund sammen. Forsett å snakke fra hjertet, skrive fantastiske tekster og melodier, dans hver dag – for livet og familien.

“Om du vokser sånn som du skal vokse, om du gjør det du skal gjøre i livet, så er det så fint å bli eldre.”

-Yosef-

Gratulerer hjertelig med dagen din som var Yosef, vi håper den ble alt du ønsket og enda mer.

 

 

StyleHelen